Hva er lin laget av, og hvorfor er det så spesielt?

1. Frøene og bladene fjernes fra stilkene. Dette kan gjøres for hånd eller ved hjelp av grove kammer. I dag er prosessen mekanisert nesten overalt.
2. Stilkene bankes, og frøkapslene knuses. Deretter fjernes frøene.
3. Skjøtingsprosessen begynner. Den kan utføres på flere ulike måter, men den må gjennomføres med stor forsiktighet slik at de delikate fibrene forblir intakte. For mye skjøting kan svekke fibrene og dermed ødelegge materialets kvalitet.
4. Noen steder utføres håndrøyting, der stenglene som inneholder fibrene, legges i vann. Det kan være alt fra myrer og bekker til kar eller bassenger. Gjæringen av stenglene kan ta et par uker eller mer.
5. Røytingstiden avhenger av vanntemperaturen samt naturlige påvirkninger fra sol, vind, dugg og allestedsnærværende bakterier og mikrofauna.
6. Den mest populære måten å røytte på i dag er å bruke kjemikalier. Stenglene fra en linplante legges i en bestemt løsning (oksalsyre eller lut), og blir deretter presset og kokt. Denne røytemetoden er betydelig raskere enn håndrøyting, selv om noen mener at sistnevnte metode gir lintekstiler av bedre kvalitet.
7. Når røytingen er over, er det tid for bråtingsprosessen. Før den finner sted, presses linplantene og legges til tørk. Bråtingen er nødvendig for å fjerne de vedaktige stengeldelene som fortsatt sitter på fibrene.
8. De røytebehandlede stenglene, som også kalles halm, føres gjennom valser som knuser vedbitene til små deler, slik at de enkelt kan fjernes.
9. En skakingsprosess finner sted. Den kan utføres manuelt eller med en skakemaskin. Ved manuell utførelse fjernes og trekkes de knuste veddelene bort med en liten trekniv langs linfibrenes lengde.
10. Når skaking utføres med en maskin, fjernes de knuste vedbitene ved hjelp av roterende skovler.
11. De separerte fibrene kjemmes (eller skakes) ved hjelp av en spikermatte som skiller de kortere fibrene fra de lengre. De korte fibrene kalles blår, og brukes til produksjon av lin av lav kvalitet.
12. De lengste linfibrene fortsetter reisen. Fibre på 12–20 tommer eller 30,5–51 cm regnes som luksuriøse og kalles langlin eller skaket lin. Nå er det tid for å gå videre til spinning.

1. De separerte linfibrene føres gjennom spredermaskiner, som kombinerer fibre av samme lengde. Maskinen legger deretter fibrene parallelt slik at endene overlapper hverandre, og danner en fiberstreng. Fiberstrengen føres gjennom valser, og det kommer ut en forgarnstreng som deretter kan spinnes.
2. Fibertrådene eller linstrekningene legges på en spinnemaskin og trekkes ut til en tråd. Garnet formes og vikles deretter på spoler eller sneller. Under spinneprosessen fuktes garnet alltid litt for å sikre at ingen fibre står ut, og for å gjøre garnet glatt.
3. Lin spunnes pent og fint, noe som resulterer i et tynt garn av lange fibre. Et tykkere garn lages ved at flere tynne garn tvinnes sammen i en prosess som kalles tvinning. Resultatet, et tykkere garn (3-trådet eller mer), etterbehandles deretter ved koking i såpevann, noe som gjør det blankt.

Et av de siste trinnene før du får et plagg av lin, er bleking og farging av linstoffet. Noen ganger lar man linstoffet være ubehandlet, og det kjennetegnes vanligvis av den grå fargen. Det finnes imidlertid ulike gråtoner, og fargen på det naturlige linmaterialet påvirkes i stor grad av alle prosessene det har gjennomgått før det blir til stoff.

Vanligvis blekes og farges linmateriale som er ment for klær og boligtekstiler. Lin er et naturlig stoff, og tar derfor til seg farge bedre enn syntetiske materialer. I dag finnes det et enormt utvalg av farger, så du kan lett finne hvitt eller mørkeblått sengetøy, en oransje linkjole eller et rosa linhåndkle. Alt avhenger av dine ønsker og din fantasi!

Dyrking av lin i Litauen

Litauen og Baltikum er blant stedene i verden der lintekstiler verdsettes og holdes høyt. Dyrking og produksjon av lin i Litauen har dype røtter, siden lin er en svært viktig del av den litauiske kulturarven. Lin finnes også i tradisjonelle litauiske klær.

Lins beste egenskaper